Stibygging kan være morsomt, aktivt og givende – noe som samler likesinnede ildsjeler rundt en felles visjon om å skape noe positivt og langvarig for det lokale sykkelmiljøet.
For alle som liker å ta seg til toppen av bakker og sette utfor fjellstier, er det nødvendig å bygge og vedlikeholde både utfor-, rundbaneløyper og pumptracks for virkelig å kunne nyte alt det terrengsyklingens verden har å by på. Det kreves åpenbart mye svette og innsats å røske opp røtter og steiner og legge på ny jord, og i tillegg innebærer stibygging en god del planlegging og arbeid bak kulissene. Derfor spurte vi Mary Wragg-Moncorge og Matt Wragg om de kunne vise oss noe av det de gjør for at folk skal kunne komme seg ut og nyte naturen – et tema vi stadig kommer tilbake til. Hvordan former og vedlikeholder de stiene i sitt nærområde i Sør-Frankrike?
Mellom slagene forbereder disse to sykkelentusiastene seg dessuten til å bli foreldre for første gang, og Matt jobber i tillegg som sykkelfotograf og -skribent. Du kan lese mer om deres historie under.
Jeg vet nøyaktig hva som må gjøres her. Tyngdepunktet litt bakover, stille opp sykkelen, og så slippe seg utfor. Dette er ikke annet enn en rutsjebane med noen innlagte steintrinn, men jeg kan ikke sykle den nå.
Siden jeg er gravid i sjuende måned, har jeg helt feil vektfordeling for dette. Det er noe helt annet å beregne risiko/belønning når man er gravid. Om jeg hadde syklet dette partiet, kunne prisen for å mislykkes blitt katastrofal. Så jeg går isteden.
Stiarbeidet har vært min avkobling i det siste – en alternativ metode for å oppleve naturen som jeg er så glad i. Sykling (og idrett generelt) har alltid vært min måte å være i pakt med naturen på – og min måte å avreagere på når jeg er sint eller irritert på verden. Da drar jeg bare ut og sykler til jeg har roet meg ned igjen. Enkelt og greit.
Så hvordan takler man livet når man ikke lenger har denne ventilen?
Én ting er iallfall sikkert: Som vordende mor føler man et visst press fra omverdenen på å vise alle hvor glad man er. Men det er egentlig ikke den følelsen jeg har hatt. I hele det første trimesteret var jeg så sliten og kvalm at det knapt var til å holde ut. I tillegg er jeg bekymret for hvordan livet kommer til å bli. Og vet du hva det verste av alt er? Jeg kan ikke lenger ta en tur ut på terrengsykkelen for å klarne tankene.
Det er riktignok ikke helt sant at jeg ikke kan sykle lenger – halvannen til to timer i moderat tempo går greit. Men da er jeg også utslitt. Skikkelig.
Jeg har simpelthen ikke energi til å dra ut på de lange turene jeg er så glad i. Jeg kan ikke sykle intervaller og opp og ned bakker for å kvitte meg med frustrasjonen. Og i den grad jeg faktisk kan sykle, blir det uten de bratte, tekniske stiene jeg liker best.
Derfor har jeg gått over til å jobbe med stiene. Når folk flest tenker på stiarbeid, ser de nok først og fremst for seg kraftige mannfolk som drar ut i skogen med robuste redskaper. Det kan sikkert være gøy å sitte på kontoret og leke med tanken på et liv som skogsarbeider, men sannheten er at her i Sør-Frankrike er det sjelden slik det fungerer i praksis.
Tanken på å skape noe helt nytt er forlokkende, men noe av det første man lærer når man skal begynne med stiarbeid, er at med mindre du er så heldig å eie egnet grunn selv, må man først ha tillatelse fra grunneier for å kunne bygge en ny sti på lovlig vis. Og som regel må man også innhente godkjenning fra lokale myndigheter – for ikke å snakke om alle hensyn som må tas rundt komplekse anliggender som bevaring, arkeologi og påvirkning på landbruket og det lokale dyrelivet.
Da jeg snakket med stibyggerne i fjell- og turistbyen Vars, fikk jeg vite at de brukte flere år på å få bygget én trasé, fordi det administrative arbeidet er så vanskelig.
Her i Frankrike er retten til å ferdes på stier eldre enn den moderne sivilisasjonen. Det har bodd folk i disse dalene i minst 5000 år. De første stiene ble tråkket av passerende soldater, jegere, kremmere, bønder … og banditter. Over tid utviklet dette seg til allemannsretten. Det er ingen overdrivelse å si at det er en sti på hvert eneste fjell og hvert eneste pass her. Med så mange stier – og ingen organiserte stimannskaper – trengs det mer stirydding her enn det vi har mulighet til å rekke over!
Det nyttigste jeg kan gjøre nå som jeg ikke kan sykle i ulendt terreng, er å vedlikeholde de lokale stiene her hvor jeg bor – passe på linjene og sørge for at de ikke blir gjengrodd og helt umulig å hanskes med.
På et så hardpakket og steinete underlag som dette er det sjelden man behøver å justere selve utformingen av stien. Det handler simpelthen om å frisere litt og fjerne løsmateriale. Det betyr at vi ikke drar ut med digre redskaper, men snarere med hekksakser, river og grensakser.
Det er tungt arbeid, men det er tungt arbeid jeg faktisk klarer. Å være ute i fjellet med ingenting annet enn meg selv og stien er akkurat hva jeg trenger.
Har du latt deg inspirere av Mary og Matts arbeid med stibygging? Da kan du sjekke ut våre nyeste filmer og historier og se hvordan andre gjør seg bemerket (både på og utenfor stien): https://mtb.shimano.com/no/stories/.
Biografier:
Matt Wragg er en frilansfotograf, -skribent og sykkelentusiast bosatt i Nice i Frankrike. Han har vært en markant stemme, journalist og fotograf for terrengsyklingen i over et tiår, og i løpet av den tiden har han fortalt lidenskapelig om syklene vi bruker og folkene på dem.
Mary Wragg-Moncorge er tidenes første nordamerikanske Enduro Tour-mester. Hun er rangert som nr. 15 i verden i enduro og har to andreplasser fra den italienske e-Enduro-serien på CV-en. Nå for tiden sykler hun ikke så ofte ritt, men tilbringer heller tiden med å utforske fjellene og dalene i sitt nærområde i Sør-Frankrike i eget tempo.
Del denne artikkelen
