Fra landeveien til stien med Tom Dumoulin

I den belgiske byen Maasmechelen, rett ved grensen til Nederland, står terrengsyklist Jens Schuermans og venter på Tom Dumoulin. Det skal bli et møte mellom to utøvere fra vidt forskjellige sykkeldisipliner. De to har faktisk trent bare noen kilometer fra hverandre i en årrekke allerede, men dette blir første gang de sykler sammen – i skogen, på terrengsykler.

Dumoulin er ikke ukjent med terrengsykling, som han har drevet med litt på hobbybasis etter at han la proffkarrieren på hylla. Men nå er han klar for å ta MTB-syklingen ett steg videre sammen med Schuermans. De to legger i vei på stien mens de snakker om sine to ulike sykkelverdener: terrengsykling og landeveissykling.

MTB-utstyr: To giganter

De to avtaler å møtes hjemme hos Jens i Maasmechelen, hvor et par kjappe blikk på hverandres sykler blir til en inngående samtale. Begge sykler Giant Anthem, en fulldempet rundbanesykkel utstyrt med XTR.

Tom inspiserer sykkelen til Jens ved å klemme inn bremsespakene, komprimere demperne og sjekke dekktrykket. «Du har litt annerledes oppsett enn jeg», sier han. Så justerer de oppsettet til Tom: endrer spakposisjoner, justerer dempingen og slipper ut litt luft fra dekkene.

Terrengsykler er annerledes bygget enn landeveissykler. UCI har strenge tekniske forskrifter for landeveissyklingen, mens terrengsyklingen åpner for mer frihet, noe som har ført til innovasjoner som progressiv geometri. I tillegg er rundbanesykling (XCO) mer eksplosiv og teknisk. Denne dynamikken fordrer en annen sittestilling og et annet sykkeloppsett enn i landeveissyklingen.

Ute på stien

Spenningen tiltar når Tom og Jens kaster seg ut i singletracken. Jens manøvrerer sykkelen aktivt og bruker både dropper-setepinnen og terrenget til sin fordel. For Tom, som er vant til en mer omhyggelig kalibrert landeveissykkel, krever den dynamiske sittestillingen og dropper-setepinnen litt tilvenning. Til tross for det er det tydelig at han trives på terrengsykkelen.

Når de kommer til en gammel kullgruve, blir traseen gjort om til en labyrint, med ulike stier med forskjellige høyder og tekniske utfordringer. De to mimrer fra sine respektive proffkarrierer underveis, selv om Jens med sine litt vel ambisiøse valg av stier iblant tvinger Tom til å gå av sykkelen. Tom kommenterer lattermildt: «Jeg tror Jens har overvurdert meg litt. Han trodde jeg var på nivå med en eksproff her. På landeveien holder jeg følge med de beste i utforkjøringene, men her i terrenget måtte jeg stå over et par partier.»

Likheter og forskjeller mellom MTB og landeveissykling

Selv om det er noen likheter mellom terrengsykling og landeveissykling, er dette to grunnleggende ulike disipliner. I landeveissyklingen er det taktiske veldig viktig, som Tom forklarer det:

«Det taktiske aspektet er noe av det beste med landeveissyklingen – lagdynamikken, å skjerme hverandre for vinden og å vite når man skal pushe på. Det var noe av det jeg likte best.»

For Jens kommer alle ferdighetene som skal til for å briljere på terrengsykkelen naturlig: smidigheten, teknikken og individualiteten. Likevel er han klar over lagets viktige rolle: «Man kan ikke lykkes uten å ha et godt lag av støttespillere med seg. Teamet vårt er veldig sammensveiset – mekanikere, støtteapparat og alle andre. Man tilbringer flere måneder sammen ute på veien og deler både seire og tap.»

For Tom er terrengsyklingen både en naturopplevelse og et adrenalinkick:

«Når alt flyter – enten det er på en vakker sti eller ned en utforkjøring – er det en fantastisk følelse. Nærheten til naturen og det lille adrenalinkicket gjør det virkelig spesielt.»

På tvers av disipliner

I de senere årene har stadig flere syklister vekslet mellom og hevdet seg i ulike disipliner, fra Wout van Aert og Mathieu van der Poel til Tom Pidcock og Pauline Ferrand-Prévot. Denne utvekslingen har begge disiplinene nytt godt av. Teknikker fra terrengsyklingen, som i utforkjøringer, har forbedret både sikkerheten og prestasjonene i landeveissyklingen, delvis takket være folk som Oscar Saiz, en spansk tidligere utforproff som nå er landeveistrener.

«For rundt 10–12 år siden ble jeg kontaktet av Louis Delahaye (Rabobank) som ville ha hjelp til å bli tryggere i utforkjøringene. Det var sikkerheten som var utgangspunktet, men da vi oppdaget forbedringene det også medførte for ytelsen, skiftet vi fokus. Med effektmålere og GPS så rytterne de merkbare forskjellene i hastighet, selvsikkerhet og energieffektivitet.»

– Oscar Saiz

Oscar påpeker at «dirt time» er en nøkkel for å bli en bedre rytter. Han snakker da om syklister som regelmessig sykler i terrenget eller på terrengsykler. De som har med seg den erfaringen inn i landeveissyklingen, er gjerne bedre til å lese svinger, velge bremsepunkter og opprettholde hastighet. Noen syklister har selvsagt et naturlig talent for disse tingene selv uten terrengerfaring, men tekniske justeringer kan være til gunst for begge grupper.

Det ble kjørt en test der rytterne skulle ta seg ned en tre minutter lang bakke. Den raskeste fikk en 15-sekunders luke. Men det var ikke tidsforskjellen som var den mest betydelige forskjellen. Effektmåleranalysen viste at den raskeste rytteren i snitt brukte 90 watt, sammenlignet med 180 watt for en av lagkameratene hans. Det forteller om en forskjell i teknikken. Testen viste hvordan man med riktig teknikk kan bedre både sikkerheten, hastigheten og effektivitet i utforkjøringene, slik at man har krefter igjen til resten av rittet.

Dette eksempelet viser samtidig viktigheten av å tenke utenfor boksen. I alle idretter er det viktig å være åpen for input utenfra for å skaffe ny innsikt og videreutvikle seg. Terrengsyklingens teknikker og innovasjoner – slik som mer avansert håndtering av sykkelen – blir stadig mer populære i landeveissyklingen. Og det samme gjelder vice versa: Kunnskap fra landeveissyklingen, som en mer vitenskapelig holdning til ernæring og spesifikke treningsmetoder, har gjort sitt inntog i terrengsyklingen. Denne vekselvirkningen er til gunst for begge disiplinene og sørger for at grensene flyttes og utviklingen går videre.

Å sette pris på forskjellene

I løpet av turen diskuterer Jens og Tom alt fra treningsplaner til høydepunkter i karrierene. Noe de er helt enige om, er hvor viktig det er å ha det gøy med det man driver med – et prinsipp som Jens alltid har fulgt i terrengsyklingen.

Jens:

«Jeg elsker fokuset med å trene hver dag og jobbe mot målene jeg har satt meg. Det høres kanskje egoistisk ut, men for meg er det givende å legge press på meg selv for å prestere på egne vilkår. Det er en av hovedgrunnene til at jeg har fortsatt med terrengsykling – jeg klarte ikke å gi opp ambisjonene mine. Jeg har stor respekt for syklister som ofrer seg laget, men det var ikke noe for meg. Terrengsykling er annerledes. Det er en mindre og mer sammensveiset gruppe av proffer der individuelle prestasjoner er alt. Leverer du ikke, mister du plassen. Det er noe vakkert med å sette seg egne mål og jobbe for å oppnå dem. Det går ikke alltid veien, men når det gjør det, er det en utrolig følelse. For meg er ikke terrengsykling bare en sport – det er også den perfekte balansen mellom utfordringer og oppnåelser. Jeg ville ikke byttet det mot noe.»

To ulike verdener, to ekstraordinære karrierer: én har lagt opp, én er fremdeles aktiv. Jens og Tom har sine ulikheter, men det de har til felles, er forkjærligheten for syklingen. Vi lar Tom få siste ordet:

Tom:

«Det er veldig gøy å snakke om idrettene våre. De er veldig forskjellige, men samtidig veldig like – konkurranseaspektet og strukturen man må ha som utøver. Det har vært en fantastisk dag, en hyllest til to fantastiske idretter.»