Scotty Laughland: En smak av Italia

Bli med på et ti dager langt eventyr med Scotty Laughland der han utforsker noen av Italias mest praktfulle terrengsykkelstier. Se det vakre landskapet og få en smakebit av noen lokale mattradisjoner som gjør dette landet til en virkelig kulinarisk opplevelse!

Etter å ha syklet stiene i områdene hvor den beste kaffen kommer fra, ville jeg oppdage stiene i landet med kanskje verdens beste kjøkken. Italiensk mat og kultur har lange tradisjoner, men hva med terrengsykkelmiljøet? I løpet av en 10-dagersperiode skal jeg besøke sju ulike lokasjoner for å få en smak av Italia.

Jeg har lært at det alltid lønner seg å kontakte en lokal guide når man skal bli kjent med nye steder. Så jeg møtte guider og ulike syklister på alle de sju stedene for å få dem til å fortelle om noen favorittstier og det beste deres region har å by på. Det var ingen tvil om at jeg hadde en allsidig og herlig terrengsykkelreise foran meg.

Jeg begynte turen nordøst i Italia, i et sted som heter La Thuile og ligger langt oppe i Aostadalen i de italienske alpene. Omgitt av vill natur med isbreer og bratte åskammer er dette et fantastisk sted for sykling. Det er kjent for sin naturlige sykkelpark med stier som inntil nylig var utelukkende håndlaget. Stedet gir deg den ekte fjellfølelsen hvor du kan begi deg ut på eventyr med ingenting annet enn en lang singletrack i sikte, men hvor du egentlig aldri er veldig langt unna allfarvei. Og underlaget? Det er simpelthen «bellissimo», med sine mange spennende innslag, men likevel alltid med godt feste under dekkene!

Etter dette dro jeg sørover for å utforske Valle Variatas nettverk av stier, men vi befinner oss stadig vekk i alpene. Også her er stiene naturlige og røffe, men disse er omarbeidet snarere enn bygget. Dette er nemlig opprinnelige krøtterstier som nå er overtatt av tohjulinger, og den lidenskapelige lokale stiklubben har ansvaret for å vedlikeholde dem. Dette var første gang på turen jeg forsto hvordan landskapet og matkulturen henger sammen, for etter en dag i blandet terreng i disse fjellene, trengte jeg et solid, varmt måltid. Og alt jeg spiste, var høstet og produsert i nærområdene.

Finale Ligure trenger neppe noen introduksjon – det er selve pulsåren for terrengsykling i Italia. Og det er lett å forstå hvorfor, for stedet har over 250 ulike stier å velge mellom. Jeg leste et sitat før turen: «I alle italienske byer starter dagen på kafeen», og i Finale stemte dette på en prikk. Mens jeg satt der og nøt en cappuccino, fikk jeg høre om hvordan terrengsyklingen hadde skapt vekst i infrastrukturen, nye jobber og bedre økonomi i Finale og nærområdet rundt stinettverket. Så det er ikke rart at terrengsykling blir sett på som noe positivt i lokalsamfunnet. Jeg hadde ikke helt værgudene med meg på denne turen, så forholdene var ikke de beste, men jeg hadde det moro likevel. Jeg begynte ved den berømte Nato-basen, hvor jeg syklet «berg-og-dal-banen». Du forstår navnet når du har syklet den. Den avsluttes nede ved havet, og selv om jeg var kliss våt, satte jeg punktum for en herlig dag med litt gelato på strandpromenaden.

Jeg fortsatte videre nedover kysten og kom til Piombino. Dette er et lite stiområde som er perfekt for å kjøre runde etter runde. Her er det en god miks av flytpartier i skogen og tekniske steinrøyser, og klatringene var ganske artige også. Jeg kastet meg over ulike runder og stier, og jeg må si jeg ble overrasket over variasjonen! Det var nyformede doseringer, kule hopp, ferske loamere og steinete elvefar. Jeg har alltid tenkt at det er folkene som skaper stedene, og her stemte det virkelig. Piombino er laget med lidenskap og kjærlighet, og Matteo, som er stibyggingssjef, guide og sykkelbutikkeier, har gjort Piombino virkelig unik. I tillegg virker det som om de har enda mer ambisiøse planer for fremtiden.

Fra Piombino tok jeg fergen over til øya Elba. Den ligger bare 10 kilometer fra fastlandet og er lett tilgjengelig via en halvannen time lang båttur. Selve øya er bare 27 kilometer på det bredeste punktet mellom øst og vest, men den er full av en allsidig miks av stier, og jeg startet min reise på et av øyas sørligste punkter. Det unike landskapet her er formet av den gamle jerngruvedriften på øya, noe som har skapt perfekte flater og banker å sykle på. Noen av de lokale entusiastene har til og med laget noen hopp.

Etterpå dro jeg opp til et av de høyeste punktene, hvor det virkelig føltes som om man befant seg i hjertet av øya. Stien ned derfra var en rutsjende singletrack med fantastisk panoramautsikt til begge sider. Jeg hadde beregnet det perfekt for å få med meg solnedgangen og ble belønnet med et nesten uvirkelig vakkert skue, der det gylne lyset glinset og speilet seg i havet. Min siste tur på Elba gikk ved siden av øyas høyeste fjell Monte Capanne. Her kastet jeg meg uti i lange partier over barfjell med dristige kompresjoner før den neste runden tok meg mellom store kampesteiner i en snirklete skog av bregner som ga forhistoriske vibber.

Deretter gikk reisen nordøst for et besøk i Bologna Montana Bike Area. Her var naturen en ganske annen, med mer slake åser, men det var ikke mindre vakkert av den grunnen. Jeg møtte to lokale guider, Mattia og Giovani, som gjerne ville vise meg det beste hjemstedet deres har å by på. Terrenget her er unikt og lekent, og underlaget av sandstein ga sykkelen godt med grep. Området har også en rik historie, og jeg fikk prøve meg på noen stier som tyske tankser rullet over under andre verdenskrig, noe man fremdeles ser spor av i steinene.

Denne regionen er berømt for sin ragù alla bolognese, og jeg ville gjerne se pasta bli laget fra bunnen av. Sirligheten og kjærligheten som folk her legger i matlagingen, går igjen i stiene, og jeg hadde tid til én runde til før middag. Jeg suste gjennom skogen på raske, forutsigbare flytstier og pløyde meg gjennom kanaler med løst underlag mens jeg med et stort smil om munnen tenkte at dette kanskje var reisens høydepunkt, idet sykkelen hoppet fornøyd fra side til side i dalen. Vel tilbake i Refugio kunne jeg bekrefte av bolognese smaker aller best i Bologna.

Jeg fortsatte nordover og tilbake til fjells for mitt siste stoppested. Denne gangen var jeg imidlertid på østsiden av landet og skulle sykle i Val di Fassa, med de mektige Dolomittene ruvende ovenfor.

Nok en gang var været imot meg, og det blåste opp til storm, så jeg hadde bare én sjanse. Jeg syklet den berømte Tutti Frutti-åskammen, og den skuffet ikke. Fantastisk utsikt til begge sider og en smal sti som nå hadde fått et glatt jordlag på toppen, sørget for økt teknisk vanskelighetsgrad, men det var likevel en super opplevelse. Jeg avsluttet turen med å sykle «Fassa and Furious», og det var litt av en kontrast til den øverste delen av fjellet, med sitt løse underlag som sprutet opp i dekkene der jeg så etter bremsepunkter blant et spindelvev av røtter. Det var en passende avslutning på en tur der hver eneste lokasjon var like unik.

I løpet av mine 10 dager fikk jeg definitivt en smak av Italia. Det varierte terrenget, den nydelige naturen og de deilige matopplevelsene matchet det utrolige nettverket av stier. Folket var imøtekommende og ivrige på å vise meg de beste stiene sine, så jeg gleder meg allerede nå til å dra tilbake og utforske mer!

Biografi

Scotty Laughland er en profesjonell terrengsyklist, innholdsskaper, eventyrer og en av bransjens mest allsidige ryttere.