Sykler skaper minner. De gir livet gode stunder – for eksempel en drømmenedoverbakke med god flyt, rittresultatet du er stoltest av eller eventyret du overlevde og sykkelen som bar deg hele veien. I sentrum for det eventyret står sykkelkomponentene.
Når det gjelder terrengsykler, dukker en hel haug av nye muligheter opp for hvert eneste trinn i utviklingen av dem – vi kan sykle lenger og i lengre tid med mye mer moro og oppsamling av nye minner underveis.
Da Shimano-ambassadøren Dan Milner nylig så gjennom en eske med gamle og bortglemte reservedeler som sto bakerst på verkstedet, fant han en håndfull støvete retro-komponenter. Vi ba Dan om å snakke om disse komponentene i sammenheng med de enorme fremskrittene som har preget den over 35 år lange MTB-karrieren hans.
Girveksleren: 1986 Shimano XT M732 3x7-delt og 2022 XT M8100 1x12-delt
Det kan være lett å ta dagens jevne girskiftsystemer med perfekt indeksering for gitt. Men da Shimano lanserte SIS – Shimano Index Shifting – forvandlet det MTB-verdenen for godt. I 1986 ble SIS mye brukt i landeveissykling, men det fikk en lunken mottakelse i det gjørmepregede terrengmiljøet.
Det indekserte XT-systemet, som erstattet det unøyaktige friksjonssystemet og hadde en tommelhendel over styret, ga oss pålitelige og presise girskift med ett trykk, og det var nyttig da jeg begynte å konkurrere i rundbaneritt i gjørmete åkre i Sør-England.
Den sofistikerte, svarte finishen på XT gjorde den betraktelig mer attråverdig enn den grå Deore-veksleren, og 3x7-giringskombinasjonen ga meg alle girene jeg trengte, helt til det 8-delte XT-systemet ble lansert åtte år senere.
Artig å vite: I katalogen fra 1986 sto det en advarsel om «det kan hende SIS ikke fungerer som det skal hvis det brukes med rammer som fører girvaieren inni rammerørene.»
Giret: 1998 Shimano XTR M951 8-delt og 2022 XT M8100 12-delt
I 1991 fikk vi en «R» med «XTR», som sto for at Shimano hadde opphøyd den slitesterke XT-serien til en standard som kunne tåle ultraritt, noe jeg var full av forventninger til. Dette var en tid da vi slo til på alt som kunne fjerne noen ekstra gram fra XC-sykkelen. Det bittelille og kompakte XTR-giret var tilgjengelig med «medium girhus» (som i realiteten var ganske kort), og det leverte de kontante girskiftene vi trengte til konkurranser, men bare hvis vi monterte DURA-ACE-gir med kort girhus på terrengsykkelen. Dagens kassett-tannprofiler og presisjonsproduserte gir ordner så klart opp i dette, på tross av de svært «lange» girhusene.
I 1998 la Shimano til en rullefører for girvaieren bak på giret i en kortlivet demonstrasjon av teknisk ytelse som gledet oss ryttere stort, men som viste seg å være unødvendig, siden den la til ekstra vekt og giringen fungerte bra uten den.
Med kassetter med girkapasitet fra 12 til 32 tenner brukte selv XTR triple krankdrev foran for det brede girspennet vi trengte – som dagens 1x12-oppsett leverer uten problemer.
Rammen: 1990 Cannondale SM800 og 2023 Yeti SB140
Komponenter betyr veldig lite uten et skjelett de kan henge på, og selv om de sømløse sveisepunktene på min Cannondale M800 av aluminium fra 1990 gjenspeiles i den glatte karbonfinishen på Yeti SB140-sykkelen jeg bruker nå, er det ikke mange andre likheter mellom dem. I løpet av de tre tiårene som har brakt meg fra Cannondale- til Yeti-sykkelen, har mye endret seg i hvilke krav vi stiller til sykler og hvordan utviklingen av komponenter har reagert på disse kravene. Rammer leverer faktisk den definitive demonstrasjonen av sin samtids teknologi.
For å understreke poenget: Fester på 180 mm til skivebremskalipere har erstattet kantileverbremsbosser. Styrerør har fått større diameter, smalner av og har 6 grader slakere vinkel (Cannondale-sykkelen har styrevinkel på 71 grader), og nå har seterør plass til store dropper-setepinner i stedet for stive pinner på 27,2 mm. Dagens hovedtriangler ønsker hjul på 27,5” og 29” med dekk på 2,6” velkommen i stedet for dekkene på 26” og 1,9” som jeg valgte til ritt i 1990. I tillegg har dropout-mellomrommet blitt utvidet fra 135 mm til 148 mm, slik at det er plass til bredere nav for sterkere hjul uten å ofre noe i kjedelinjen.
Men til sjuende og sist er terrengsykler aldri sterkere enn rytteren. Selv om dagens bedre tilrettelagte rammegeometri, drivverk og bremser holder meg på sykkelen lenger, hadde jeg mye moro på den gamle XC Cannondale-sykkelen med skarpe vinkler – men også mange hendelser der jeg suste over styret!
Artig å vite: hjulbasen på Cannondale M800-sykkelen var hele 162 mm kortere enn Yeti SB140-sykkelens.
Bremsen: 1990 Shimano LX og 2021 Shimano XT M8120 hydraulisk
LX-kantileverbremsene fra 1992 var i en helt annen verden enn kraften jeg får fra XT-bremsene med skiver på 180 mm og fire stempler som jeg bruker nå. Men de var en enkel og robust løsning på en ti måneder lang bikepacking-tur jeg tok rundt Sør-Amerika. Kantileverbremsene ble trukket av en midtstilt vaier, og det var en kunst å balansere dem slik at de kom borti felgen samtidig.
Selv om de ble etterfulgt av den mye mer effektive V-bremsen, hadde disse kantileverne potensiale for sterk bremseeffekt – hvis du hadde den rette hendelen. Da Shimano LX-hendelen ble lansert i 1998, presterte den stort både når det gjaldt ytelse og innovasjon, på tross av at den var ett hakk ned fra XT i utvalget. Disse korte hendlene med tofingerbetjening var en åpenbaring – vi kunne kvitte oss med monstrene som krevde tre fingre, og vi kunne justere dem.
Reguleringsinnstillinger med tre plasseringer (H-M-L) gjorde at jeg kunne tilpasse mengden dødgang på hendelen før bremsene ble koblet inn (nyttig på den tiden, med så mange ulike kantileverutforminger på markedet), og de hadde også lagt til «Servowave», som endrer hvor mye det trekkes på bremseklossene etter hvor dypt hendelen er skjøvet inn, slik at vi får bedre finkontroll på bremsingen.
Artig å vite: Servoiwave fungerer så bra at det fortsatt brukes i Shimanos bremsehendler, inkludert dagens M8100 XT-skivebremser.
Kassetten: 1994 Shimano XT 8-delt og 2022 XT 12-delt
Etter å ha svettet meg opp bakker utstyrt med først 18 og deretter 21 gir i nesten et tiår, måtte jeg vente til 1994 før jeg fikk de 24 girene som er mulige med Shimanos 8-delte kassett.
Selv om den ser bitte liten ut ved siden av nådagens enorme inkarnasjon med 51 tenner, ble den 8-delte Hyperglide XT-kassetten raskt en god venn. Sammenlignet med det 7-delte girsystemet som var forgjengeren, leverte den jevnere og tettere girskift for uavbrutt tråkkefrekvens, samtidig som vi fikk to ekstra tenner på det største tannhjulet for et lavt gir med 30 tenner som sparte knærne og hjalp i oppoverbakkene. Samtidig ble antallet tenner på det minste tannhjulet redusert fra 12 til 11 – helt avgjørende for å holde på dreiemomentet lenger i utforbakker. Ja, dette speilblanke og kompakte mesterverket var alt den glinsende forkrommingen lovte og enda mer!
Festing på et separat Hyperglide-frinavhus gjorde det raskt og enkelt å bytte eller erstatte kassetter. Spesielt sammenlignet med å prøve å ta av de fastgrodde frihjulene fra gamle dager – denne teknologien var like velkommen for meg da jeg jobbet som sykkelmekaniker tidlig på 90-tallet som nådagens 12-delte frinav med mikrotagg er for meg nå.
Kranksettet: 1997 Syncros triple og 2022 Shimano XT 1x12
Som tilhenger av å klatre opp store og bratte stigninger, har de viktigste utviklingene innen terrengsykling for meg (etter fjæring) vært girspenn og effektivitetsforbedringen fra oppsettet med ett krankdrev slik at dette girspennet kunne leveres.
Erstatningen av trippel- og dobbeldrev med enkle drev var revolusjonerende. Spesielt når dette ble kombinert med kassetter med 51 tenner for å få samme enorme girspenn som vi tidligere hadde fått på kronglete 3x8-oppsett – men uten maset og kjedeproblemene som fulgte med krankgirene.
Enkle krankdrev er den mest påfallende utviklingen, men utviklingen av kranksett har rommet mye mer enn det. I 1997 hadde siste nytt innen kranksett en hel haug med egenskaper som faktisk var ganske kronglete – den slags ting som var helt greie da, men som du ikke vil tilbake til nå: kranklagre med firkantet hull som stadig løsnet, slanke, lette krankarmer som bøyde seg, og krankdrev festet med tuklete, små krankdrevbolter som lett forsvant under arbeidsbenken blant støv og oljete, tomme potetgullposer.
Hver av disse komponentene gjorde en god jobb for meg i sin tid. De hjalp meg inn i nye kapitler av terrengsykkelkarrieren min og bidro til å skape nye minner. Når jeg ser på disse gamle komponentene, er det tydelig at selv profetiske visjoner ikke ville vært nok til å forutsi hvor terrengsyklingen skulle ende opp bare to–tre tiår senere og hvordan disse komponentenes utvikling skulle arte seg. Jeg er glad for å ha vært med på det, og jeg er enda gladere for hvor vi er nå.
Del denne artikkelen
